I dag tenker jeg på høyde.

Hva er det med høyde, som gjør at vi blir redde for den? Usikkerheten, naturligvis, følelsen av ikke å ha kontroll. Livsfare. Svimmelhet. Kanskje også et sug mot dypet. Høydeskrekk.

Noen nyter å være i høyden. Fryder seg over følelsen av å sveve, ha overblikk over store deler av omgivelsene. Kjenner lykkefølelse, at det kiler i magen! En annen form for kontroll. Å tillate svevet og ha tillit til at det vil gå bra.

Når høydeskrekken kommer og tar en, er det viktig å forsøke å beholde roen. Anerkjenne skrekken, puste rolig og ta bittesmå skritt, til en kommer til et område der en kjenner seg mer vel. Det kan være lurt å sette seg ned, føle bakken under seg, helt konkret og fast. Vente til panikken gir seg. Så kan en forsøke å forestille seg at en går på flat mark, og gå langsomt og med rolig kontroll til en kommer ned fra høyden. Det er bra å ha noe eller noen å holde seg fast i. Noen går med ansiktet vendt bort fra dypet, kanskje baklengs ned de bratteste skråningene, slik at de skal klare å beholde roen.

 

I luften mellom to plattformer

 

Det kan sammenliknes med høyden når vi synger. Det er spennende å utfordre seg selv i høyden, og når det går bra, kjenner en at stemmen flyter. Som å svømme og fly på en gang!

Når en synger, kan høyde som har vært innen grei rekkevidde, plutselig virke uoppnåelig. Toner som har utgjort kjernen i et musikkstykke, som en har elsket å la skinne i rommet og gledet seg til å synge, blir til uovervinnelige hindere og det øyeblikket en gruer seg til, kanskje i dagevis før konserten. En utvikler høydeskrekk.

Da gjelder det å ta det med ro. Stemmen er et bittelite organ, som skal holde igjen mot flere liter luft som vil ut med stort press, og stemmebåndene svinger flere tusen ganger per sekund for å vibrere i riktig tonehøyde, styrt av massevis av bittesmå muskler. Hvis vi presser ekstra på for å nå opp til høye toner, vil stemmebåndene stivne og ikke klare å svinge mykt i rasende fart, og tonen sprekker. Eller vi får vondt, rett og slett, og må gi oss.

 

I sikkerhet

 

Da tar vi bittesmå skritt i stedet. Stemmen skal få svinge mykt, vi vil ikke tvinge den. Det kan være fint å komme ned i et lavere toneleie, finne bunn som kjennes stabil, la stemmen flyte uanstrengt. Puste ut, slippe panikken. Kjenne på hva det er som skal gjøres, hvis melodien synges i et lavere leie. Er det mulig å synge det vanskelige stedet uten å presse da? Hva er det en gjør annerledes, som forløser melodien og lar stemmen flyte? Kan det samme gjøres i litt høyere toneleie?

Stemmebåndene våre synger, selv når vi tier stille, hvis vi hører musikk. Så det kan hjelpe å synge melodien i riktig tonehøyde, men utelate den eller de problematiske tonene, og bare tenke dem. Etterhvert har stemmen blitt innstilt på riktig tone, og sangeren har vent seg til å synge melodien uten å presse i høyden.

Vi egaliserer klangen, får den til å klinge likest mulig i høyden som i dybden. Litt som når en person med høydeskrekk forsøker å tenke at området er flatt og ufarlig, kan en forsøke å synge alle tonene i melodien på samme sted. Langsomt og rolig. Ikke tillate at munn og svelg åpnes kjempestort oppover, men forsøke å finne en god og ledig avstand mellom kjevene, som gir tonen rom og stemmeapparatet ro. Ikke klappe sammen kjevene på vei nedover i tonehøyde, men fortsette å gi tonen rom. Det er fint å forestille seg at melodien ikke går oppover og nedover, men på ett og samme nivå, som lysstråler på en vannoverflate, for eksempel. Alle utvikler sine egne bilder.

Det er mange andre ting en kan gjøre for å utvikle høyde og overvinne høydeskrekk i sang.Og etterhvert kan en utvikle teknikker som gjør det lett å synge i høyder som en ikke visste var mulig å nå. Sveve, rope, le, fryde seg i alle tonehøyder!

 

Lykkelig og sikker høyt oppe

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Fill out this field
Fill out this field
Vennligst skriv inn en gyldig e-postadresse.
You need to agree with the terms to proceed