Vi sang bestandig. I barndommen.

Og senere, i ungdommen.

Vi sang, og skrålte og rimte og lo og løp i hinkeskritt bortetter vegen. Vi delte melodier og ord og kjente på at vi var trygge og hørte sammen.

Ute under den høye sommerhimmelen, på vandring, mens vi plukket bær, eller når vi holdt på rundt husene, lukte, slo gresset eller dro slipesteinen. Mens vi rodde utover sjøen og nøt friheten i de blanke dagene.

Ikke når vi fikk være med ut i båten mens morfar trakk garna! Da gjaldt det å kunne tie.

Vi sang nede på stranda ved et bål, hvis noen hadde med seg en gitar, eller vi lekte sangleker på sletta.

Sang er kommunikasjon. Stemmen er sjelens instrument og høres og føles med hele kroppen, hele organismen.

Sang dere, da dere var små? Og senere, i ungdommen? Synger dere fremdeles?

Hvis ikke, når sluttet sang å være en naturlig del av hverdagen deres?

Hvilke sanger likte dere best, og hvilke kunne dere ikke fordra?

Vi gleder oss til å lese det dere skriver!

 Foto Lars Amundsen